"Jeg trodde ikke noe slikt kunne skje meg"

– Jeg husker ingen ting fra den dagen, jeg kan bare fortelle det jeg har blitt gjenfortalt, og det jeg har funnet ut gjennom videoopptak og båtens loggsystem.

Tekst: Arja Grimstad Ones | Foto: Privat, Arja Grimstad Ones / Redningsselskapet

12.august 2024

Sommerdagen er varm. En av disse fine sommerdagene man ønsker skal vare evig. Solen kaster gylne stråler over fjorden. Med erfaren hånd fører Jann den hvite og svarte motorbåten inn mot Vollen båthavn. På bryggen venter sønnen, svigerdatteren og barnebarnet på elleve. Forventningsfulle og klare for en ettermiddagstur til Middagsbukta. Den unge jentas aller første båttur. Hun hopper av glede på kaia der bestefar snart skal plukke dem opp.

Jann gleder seg han også. Hele dagen har han gjort forberedelser. Båten er strøken. Vestene ligger klare. Den lille familien stiger om bord. Hvit glassfiber danser gjennom vannet, nyvasket og ren. Kanskje smiler jenta til bestefar der hun sitter i passasjersetet. Da de er kommet godt utenfor havna øker Jann farten til 33 knop. De vet det ikke enda, men den idylliske turen skal snart ende brått og brutalt.

Jann Hillestad har kjørt båt hele livet. Han har vært verdensmester i båtracing, lært bort båtvett til egne barn – og aldri vært redd på sjøen. Men én sommerdag i 2024 tok livet en brutal vending. Nå deler han sin historie. Ikke fordi han må, men for at andre skal slippe å oppleve det han selv og familien gikk gjennom.

“Jeg husker ingenting fra den dagen …”, Jann Hillestad tar en liten pause, klarner stemmen “jeg kan bare fortelle det jeg har blitt gjenfortalt, og det jeg har funnet ut gjennom videoopptak og båtens loggsystem.”

På Bjerkøya, et kort stykke unna Vollen, nyter hyttefolket sensommerdagen. Klokken er litt over fem. Middagstid. En ukes tid igjen av skoleferien. Kanskje siver lukten av kjøtt på grillen gjennom luften akkurat nå. Mulig dekker noen på et hagebord. Kanskje slår noen av en prat med hyttenaboen.

Inne på øya går livet langsomt.

Ute på fjorden smeller en hvit og svart motorbåt inn i en jernstake i ca. 30 knop.

Et mareritt slettet fra minnet

Først høres smellet. Etterfulgt av et dunk. Stemmer som roper. Mennesker i vannet. Med massiv kraft skjærer jernstaken gjennom båten og flerrer opp store deler av babord skrogside. De fire om bord blir kastet forover. Ut av båten. Ned i sjøen. Vester som blåser seg opp. Båten lander opp ned. Panikk og kaos har overtatt for idyllen. Gjennom vrakrester og eiendeler klarer Janns sønn, svigerdatter og barnebarn å ta seg bort til hvelvet. Da han har sikret datteren får sønnen øye på faren. Kroppen ligger tung i vannet. Uten redningsvesten som ville snudd ham over på ryggen og gitt frie luftveier. I stedet vender Janns ansikt ned i sjøen. Kroppen er livløs. Jann flyter lavt som om luften er slått ut av ham. En sensommerettermiddag kjemper en sønn for sin far.

Klokken 17:14 logges første nødmelding hos politiets operasjonssentral. Kort tid etter er flere private båter kommet til. På et kaldt og vått aluminiumsdekk ligger Jann Hillestad. Ansiktet er blekt. Han puster ikke lenger. Hjertet har stoppet. Over ham kneler ambulansearbeideren Ole Petter Muggerud som tilfeldigvis var på Bjerkøya. Ole Petters sterke armer presser ned på Janns brystkasse. 30 kompresjoner. Salt sjøvann og skum tømmes ut av lungene for hver trykk. Om og om igjen. Han vil ikke gi opp mannen på dekket enda. Til slutt kommer endelig tegnene de har ventet på. Janns brystkasse begynner svakt å heve og senke seg igjen. Han puster, men er ikke utenfor livsfare.

På redningsskøyta RS 161 «Einar Staff Sr.» har Jan Røsholm vakt da alarmen går. De er på vei til et udramatisk motorhavari da operasjonssentralen ber dem vende om og sette kursen en ulykke ved Bjerkøya utenfor Asker. Alle nødetater rykker ut.

“Vi var der på 4-5 minutter. Båten til Jann er så og si sunket. Kun baugen stikker opp” forteller båtføreren. Han er en av mange frivillige som står i beredskap i Redningsselskapets sjøredningskorps i Oslo. “Vi får Janns familie om bord i redningsskøyta. De har tilsynelatende kun mindre fysiske skader. Men de er i sjokk og sterkt preget. Vi frakter dem til fastlandet hvor ambulanser har kommet til. Deretter tar vi med medisinsk personell ut igjen til Jann.”

Mens Ole Petter og ambulansepersonellet holder Jann under oppsyn bistår redningsskøyta med å få den lille båten til der hvor redningshelikopteret venter. Vel i land legges Janns mørbankede kropp over på en båre. Motoren brøler og kraftige rotorblader virvler opp vegetasjon og støv i det helikopteret stiger til værs og setter kursen mot Ullevåls akuttmottak.

Ullevål

Lange korridorer. Mennesker som haster forbi i hvite kjortler og hvite bukser. Janns kone og øvrige barn blir varslet om ulykken og bedt om å komme. Raskt. Janns eldste datter spør om faren vil overleve til hun er der. Legen vil ikke love noe. 71-åringen har fått massive skader. 10 brudd i ryggen, knusningsskader rundt øynene. Kraniebrudd og indre blødninger i hodet. Jann blir lagt i kunstig koma. Ingen vil si om han kommer til å overleve den første natten. For familien vil dagene som kommer bli fylt av usikkerhet og venting.

“Jeg er så heldig å ha fått tre barn i mine godt voksne dager. Tre sønner som nå er 18, 17 og 14 år” Janns øyne glitrer da han forteller om sønnene. Tre unge gutter som fortsatt vil trenge pappaen sin i mange år til. En voksen datter og en voksen sønn. En svigersønn, svigerdatter og et barnebarn på 11. Og en kone. Familiemannen Jann har mange som venter ved hans side.

“De måtte på en måte … den første dagen …”, Jann leter litt etter ordene “... ta farvel på en måte. Fordi sykehuset ikke visste hvilken vei det gikk.” Øynene er blanke.

I fire dager ligger Jann i koma for at den sønderslagne kroppen skal få hvile. Når han blir vekket på fjerde dagen får han sterke smertestillende. Han skjønner ikke hvor han er og kan ikke huske noe fra den skjebnesvangre dagen. Etter en stund blir han overført til Sunnås sykehus på Nesodden. Her venter åtte uker med fysikalsk trening og rehabilitering før Jann endelig får reise hjem.

Et år etter ulykken sliter Jann fortsatt med smerter. “Selvfølgelig er det litt slitsomt innimellom, men med ti brudd i ryggen så krever det litt innsats fra min side å komme tilbake til der jeg var. Det er helt sikkert. Men det skal jeg leve med, så lenge jeg vet at det går bra med de andre, og så lenge jeg har hodet i behold.” Tonen er optimistisk, før stemmen blir mykere.

“Det verste er likevel det psykiske; at jeg har utsatt familien min for dette, og særlig mitt barnebarn. Den samvittigheten kommer til å gnage meg resten av livet.”

Bruddstykker

Den dag i dag er Jann Hillestad fortsatt ikke helt sikker på hva som skjedde den fine augustdagen i 2024. Kanskje får han heller aldri vite. Han har studert dataene fra båtens loggsystem, snakket med vitner. Stilt spørsmål. Til andre og ikke minst til seg selv. Kjørte han som en villmann? Fikk han et illebefinnende? Nei, det er ingenting som tyder på det.

“Skadende på båten, og filmen fra Vollen båthavn viser at jeg må ha vært i en sving i det jeg traff staken. Sannsynligvis har jeg oppdaget staken i siste liten, og forsøkt å kaste båten unna. Da var det allerede for sent.”

Janns båt hadde «steppet» skrog. Flere og flere båtprodusenter bygger stepp inn i skrogene for å skape bedre fartsegenskaper.

“Med steppet skrog vil båten flyte mer på en luftpute når den går i plan. Faren med slike konstruksjoner, er for det første at det tar lengre tid for de å stoppe enn for båter med tradisjonelle skrog. Og for det andre, hvis du prøver å gjøre en brå sving, vil båten bevege seg like mye sideveis som forover” forteller den erfarne båtføreren.

Jann tror også at lysforholdene og solbriller med automatisk blending kan ha gjort siktforholdene dårligere. I tillegg satt barnebarnet i setet ved siden av ham, og sønnen bak. Ingen voksne fulgte med fremover utover ham selv.

Når erfaring blir farlig

Mange ville nok vegret seg for å stå frem og fortelle; At man er skyld i å ha satt andre mennesker man er glad i i fare. Kanskje er det ikke så rart. Hvem ønsker vel å bli gjenstand for andres dømmende blikk? For hvisking og spekulasjoner om hva som egentlig hendte?

Og når man har gjort båtracing til levebrød, konkurrert verden rundt, satt hastighetsrekorder og sust over Como-sjøen i Italia i hele 125 knop – tilsvarende 233 km/t – virker det kanskje usannsynlig at man skal kunne treffe en stake i kjent farvann i 30 knop. En fart som i bil tilsvarer rundt 55 km/t.

Kanskje er det ikke det minste rart å vegre seg for å fortelle. Men Jann ser annerledes på det: “Jeg synes det er viktig å stå frem; å dele og være åpen. Det blir jo lett å tenke at ulykker ikke kan skje i en fritidsbåt når man har erfaring. Ikke for meg. Og det har heller ikke skjedd meg før. Jeg er veldig opptatt av sikkerheten på sjøen. Jeg er vant til å tenke sikkerhet. Trent til å følge med i vannspeilet og i horisonten. Det sitter i ryggraden. Med den troen jeg hadde på meg selv, var jeg overhodet ikke forberedt på at noe sånt kunne skje meg.” De omfattende skadene og den gnagende samvittigheten er en smertefull påminnelse han ønsker å dele med andre; “Erfaring og kunnskap er ikke en garanti for at ulykker ikke kan inntreffe.”

Veien videre

“Hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake er det helt klart et par ting jeg ville gjort annerledes. Siden det var mitt barnebarns første båttur, fikk hun sitte i passasjersetet. Hun var ikke høy nok til å se staken når båten gikk i plan. Sønnen min og svigerdatteren min satt bak i båten, så de kunne heller ikke se hva som kom foran oss. En voksen burde sittet i det passasjersetet.”

Det er en gåte til som Jann fortsatt ikke blir klok på, “Jeg hadde ikke på vest. Jeg bruker alltid vest. Alltid! Men denne dagen hadde jeg ikke tatt den på.” Bevisst eller ubevisst; et valg som nesten tok livet av ham. For det var drukning som først tok livet av Jann denne varme sommerdagen i august da han ble liggende forslått og bevisstløs med ansiktet vendt ned i sjøen. Rask gjenopplivning takket være Ole Petter Muggerud, hyttefolket på Bjerkøya og responsive nødetater var det som først reddet livet hans.

I 2024 mistet 39 personer livet i ulykker med fritidsbåt. Det viser tall fra Sjøfartsdirektoratets ulykkesstatistikk for fritidsfartøy. 2024 var det verste året for denne typen ulykker på hele 20 år. En annen rekord ble også slått i 2024; for første gang i nyere tid ble det i Norge registrert flere omkomne som følge drukning enn i veitrafikken.

Jann Hillestad forteller ikke fordi han må, men fordi han håper hans historie kan være en vekker for andre der ute; “Jeg er ikke opptatt av at mitt rykte som båtekspert skal bevares. Jeg er mer opptatt av at folk skal unngå å havne i samme situasjon som meg.” Stemmen er klar og beskjeden tydelig «Bruk vest. Følg med på trafikkbildet. Og ikke tenk at det ikke kan skje deg.»