Det skulle være en deilig maidag i kajakk, i den idylliske skjærgården ved Grimstad. Men det ble alt annet enn idyll. Ragnhild Solem Midtbø ble rent i senk av en RIB-båt som kom i nærmere 25 knops fart.

Foto: Eigil Andersen + Privat

Det begynte som en fin dag

Men la oss skru tiden to år tilbake. Til en maidag med flott vær. Ragnhild Solem Midtbø hadde vært på en formiddagstur i kajakken i den idylliske skjærgården utenfor Grimstad, der hun bor. Hun var en vant padler, og var kjent i området der hun var ute. Denne fredagen var hun ute alene. 

–  Det var jo før båtsesongen, og det var svært lite trafikk på sjøen. En veldig fin dag, med den roen og stillheten som man kan nyte når man er i kajakk, forteller hun.

Da Solem Midtbø var på veg over Groosefjorden og tilbake til Holvika båthavn så hun, på lang avstand, at det kom en båt mot henne. Det var en 24 forts RIB, med 200 hestekrefter.  

– Dette var et åpent stykke. Jeg måtte krysse der for å komme meg inn til båthavna. Da jeg ble oppmerksom på båten, kom den vinkelrett mot meg. Avstanden var stor, og jeg så at den skiftet litt retning. Da tenkte jeg at dette går bra. Men så skiftet den retning igjen, og kom nok en gang rett mot meg fra siden. Samtidig så jeg at det kom en seilbåt ut fra havna, sier Solem Midtbø.  

– Han så meg rett og slett ikke

Det virket på Solem Midtbø som at båtføreren på ribben så seilbåten, og at han først vurderte å vente til den hadde passert. Men så ombestemte han seg, og ville krysse før seilbåten. 

– I ettertid har jeg fått vite at han ikke hadde sett meg. Dette til tross for at kajakken min var oransje, det var blikkstille på vannet og ikke noe sol imot. Føreren av båten var båtvant, og det var ikke snakk om noe tullekjøring av noe slag. Men han kunne ikke selv gi noen forklaring på hvorfor han ikke så meg. Han så bare seilbåten.  

Rent i senk 

Båten kom i stor fart rett mot Solem Midtbø, i en hastighet som han selv forklarte i retten at var på mellom 20 og 25 knopp. Ved 22,5 knops fart tilbakelegger man en distanse på 110 meter på ti sekunder – for å sette det litt i perspektiv.  

– Da han kom i full fart mot meg viftet jeg med padleåra og ropte alt jeg kunne. Jeg rakk ikke å tenke så mye, men husker at jeg tenkte: «Dette er ikke bra. . .»  

Og galt gikk det. 

Båten traff kajakken cirka 30 centimeter foran sittebrønnen – altså der hun hadde bena. Kraften i kollisjonen gjorde at den ytterste delen av stortåen på høyre fot ble delvis revet av, og tåen måtte delvis amputeres på sykehuset. I tillegg fikk hun brudd i fotbladet. I venstre legg var det brudd, avrevne sener og muskler. 

 
– Kajakken gikk rundt, og jeg havnet i vannet. Jeg var bevisst hele tiden. Da jeg kom til overflaten kjente jeg at jeg hadde fått store skader fra knærne og ned. Jeg husker at jeg ropte: «Så du meg ikke?», og han svarte «Nei». . . Han som kom i seilbåten kom til, og jeg ropte at de måtte ringe etter ambulanse. Sammen hjalp de meg til land.  

Selv om jeg Solem Midtbø mener at båtføreren burde sett henne, og selv hvor alvorlig hendelsen var, bære hun likevel ikke noe nag til han i dag. 

Centimetere om å gjøre 

Skadene hun fikk førte til 11 dager på sykehus, og en sommer som dreide seg om å klare å komme seg opp å gå. Rullestol og andre hjelpemidler måtte til, og det tok et litt over fire måneder før hun var tilbake i jobben som lærer. 

– Jeg tenkte mye på ulykken i tiden etterpå. Ikke minst på hva som kunne skjedd dersom båten hadde truffet meg lenger bak. Da hadde den truffet overkroppen med stor kraft. Eller dersom jeg hadde havnet i propellen. Det er så lite som skal til. Og så små marginer som definerer utfallet.

Solem Midtbø har klart å legge episoden bak seg. Hun tenker ikke så mye på den i hverdagen nå. Noen påminnelser får hun på grunn av at skadene påvirker enkelte aktiviteter, som løping.   

– Vis hensyn – følg regler

Selv om det var en forferdelig opplevelse er Solem Midtbø tilbake i kajakken, og padler like mye som hun gjorde før ulykken.  

– Jeg har nå en gul kajakk for å være enda mer synlig. Jeg har vært ute alene i kajakk etter ulykken, men padler helst sammen med andre. Det er tryggere. Både med tanke på å bli sett og for den sikkerheten som det er å være flere dersom noe skulle skje, forklarer hun.  

Fra der hun bor ser hun ofte kajakker og båter som ferdes om hverandre, og situasjoner der båtene holder stor fart. Hennes oppfordring er derfor soleklar: – Vis hensyn!  

– Det er økende antall båter på sjøen. Derfor er det viktig at alle viser hensyn, og følger de regler og retningslinjer som finnes. Det er så lite som skiller idyll fra ulykke.