Lillebror kom aldri hjem

– Jeg husker at jeg tenkte; nå er jeg sikker på at han er død. Jeg hadde en dårlig følelse i hele kroppen.

Tekst: Karina Halvorsen | Foto: Privat, Karina Halvorsen & Theo A. Valen

20. desember 2019 får David Dønvik en telefon som endrer livet hans. En kompis ringer og sier at båten til broren er funnet i vannet. David kaster seg i båten og kjører ut. Brorens båt ligger der, opp ned, men broren William finner de ikke. David hopper ut i det kalde vannet for å lete etter han, under og rundt båten. Deretter begynner letingen i området. Flere båter leter, men det er David selv som finner broren William.

Ingen vet helt hendelsesforløpet, men de vet at William kjørte båten fra Kragerø sentrum en gang sent på kvelden eller natten. David bor på Skåtøy som ligger like utenfor. Hele familien bor her, og de bruker derfor båt hele året. Det er mange skjær og holmer i Kragerøs skjærgård, men familien er godt kjent med hvor de er.

– Han må rett og slett har bommet litt rundt svingen og truffet et skjær. Det var mørkt, og sikten er da veldig dårlig. Avstand kan også være vanskelig å beregne i mørket.

Klamret fast i tangen

Båten må ha blitt kastet rundt og landet opp-ned i vannet. Deretter tok William sannsynligvis av seg noen av klærne for å gjøre det lettere å svømme. Han må ha svømt til nærmeste holme, hvor han forsøkte å komme seg opp.

– Han må ha vært kaldt og helt tom for krefter. Jeg fant han i vannet med hodet ned og hendene klamret fast til tangen på holmen. Så vi vet at han har prøvd å komme seg opp, men ikke klart det, sier David.

–Jeg skal ikke si at jeg prøvde å gjenopplive han, men jeg gjorde jo et slags forsøk. Jeg gjorde det i vannet, selv om jeg viste innerst inne at det ikke var noe poeng. Jeg slo han i brystet og sjekket om han pustet. Jeg ville jo bare at han skulle spytte litt vann ut av munnen og hoste.

Holdt rundt ham

David retter seg litt opp og kremter. Det er tydelig at dette er tøft å snakke om. Det å finne sin egen bror død i vannet var en skremmende opplevelse.

– Jeg er jo glad for at vi fant ham. Det hadde vært utrolig tøft om han aldri ble funnet. Også er jeg faktisk veldig glad for at det var jeg som fant han. Jeg unner jo ingen å oppleve det samme. Men når det først gikk som det gikk, så er det liksom noe med at det er min egen bror da. Jeg fikk mulighet til å holde rundt han, det betyr utrolig mye for meg.

Bestevenner

William og David vokste opp sammen med foreldre og storebror Kevin på Skåtøy. De hadde en trygg og fin oppvekst og hadde begge de samme interessene.

– William og jeg var hånd i hanske hele livet. Det er bare to år mellom oss og vi gjorde nesten alt sammen. Vi begge likte båter, båtrace og elsket å skru og mekke. Det å miste han, det er ... jeg vet ikke helt hva jeg skal si ... jeg mistet både bror og bestevennen min på en gang.

Satt opp lys på holmen

I begravelsen til William samlet familien inn penger til å sette opp lys ute på holmen, for å få bedre sikt i skjærgården. Lyset ble satt opp mer eller mindre gratis av flere aktører og frivillige, så pengene ble brukt til oppussing og utbedring av bl.a. barneidretten på Skåtøy.

– Han var interessert i skating, snowboard, fotball og tennis, så det at pengene gikk til barneidretten, var helt i hans ånd.

Tankevekker

Skåtøy er en liten øy der alle kjenner hverandre. En ulykke som dette vil for alltid prege øya. David beskriver broren som en som var godt likt av alle. Han var en åpen og ærlig person og alltid midtpunktet i vennegjengen. Williams ulykke satt en støkk i alle, og har blitt en tankevekker for mange i området. Også for David.

– Det er jo synd at det må en ulykke til, men det er vel ofte sånn. Jeg merker at folk jeg kjenner er mer bevisste nå. De tar det litt mer med ro og tar ansvar for sine egne handlinger. Jeg merker det godt selv også. Jeg tar det mye mer med ro. Kjøring i mørke mener jeg at man bør unngå. Sov heller over et sted. Det er ikke verdt det. Men må du absolutt gjøre det, så kjør rolig og bruk redningsvest.

Hadde William på redningsvest, lurer vi på?

– Det vet vi ikke. Han hadde den med, den lå ved båten sammen med de klærne som vi tror at han tok av seg. Han kan ha hatt den på og tatt den av. Eller så lå den i båten. Hadde det ikke vært for at hendene hans holdt fast i tangen, er det ikke sikkert at vi hadde funnet han.

Det er nå snart fem år siden ulykken, men familien blir påminnet den tragiske hendelsen daglig.

– Vi kjører jo båt forbi området daglig, og da er det umulig å ikke tenke på det. Jeg har jo en unge også, som bærer William sitt navn, så jeg tenker på han hver eneste dag, sier David.  

William Dønvik ble 30 år gammel.