Mer enn et menneske skal tåle

"Den telefonen er jo det du frykter mest av alt å få fra politiet. Du har en litt høyere beredskap på sånne ting når du er ved havet."

Tekst: Arja Grimstad Ones

Kjetil Swensen (57) stryker familiens firbente kompanjong kjærlig over myke krøller.

«Du er litt mer varsom, du frykter mer. For du vet at sånne ting kan skje, og at sånne ting har skjedd før.»

Natt til 26. juli 2024, var de to som fikk den telefonoppringningen Kjetil Swensen og Marianne Brunner Swensen. Pappa og mamma til Eivind som knappe to måneder tidligere hadde fylt 23 år.

I huset på Jar er minnene mange. En glad barnehagegutt. En solbrun ungdom en sommerkveld på hytta. En smilende ung mann i gryningen av voksenlivet. Små øyeblikk i livet dokumentert og bevart i glass og ramme.

Eivind Brunner Swensen var tredjemann i søskenflokken. Den nest yngste av Kjetil og Mariannes fire gutter. Lillebroren til Simen og Henrik. Storebroren til Mikkel.

Uredd

«Eivind sto veldig godt i seg selv. Han gikk sine egne veier. Han var en som ikke gjorde så mye av seg selv, men heller fikk andre frem. Han var uredd. Kanskje litt for uredd. Kanskje var det det som tok litt livet av han også. Litt fryktløs. Som man er på den alderen.»

Kjetil forteller om den gangen Eivind skulle ta opp fag og jobbe ved siden av studiene. Da sønnen fortalte at han hadde fått jobb som telefonselger av alarmer hos Verisure var Kjetils første tanke: Det er en tøff jobb. De spiser sånne som deg til frokost.

Men Eivind overrasket. Etter få måneder ble han kåret til «Månedens beste selger». Året etter ble han «Årets medarbeider». Unggutten hadde ikke bare salgstalent, han hadde lederegenskaper også.

«Eivind solgte bra selv, men han evnet å få med seg hele teamet også», minnes Kjetil.

«Han var på et så godt sted i livet. Jeg husker noe av det siste jeg sa til ham kvelden før han døde. Jeg strøk han på ryggen og sa:

"Eivind, du ser så bra ut. For en flott gutt du er."»

foto: Private bilder

Tankene flytter seg til siste kvelden sammen på hytta på Sandøya utenfor Tvedestrand. Den kjølige julikvelden. Litt for kald til å spise ute. Familien samlet rundt bordet inne. Gode ord som blir utvekslet. Mamma Marianne som går rundt bordet og legger armene om sønnen sin i en god klem.

Deretter tar Eivind og bestekameraten Jonas med seg seiljakken de var kommet for å hente, og reiser videre til Lyngør for å treffe venner. Dagen etter skal de to kameratene seile langs svenskekysten.

foto: Private bilder

"Det har vært en ulykke"

Kvart på tre ringer telefonen.

-«Vi ble oppringt av politiet,» gjennom mobilen hører Kjetil ordene som enhver forelder frykter:

«Det hadde vært en ulykke. De hadde funnet Jonas. Men de kunne ikke finne Eivind.»

Politiet anmoder Kjetil og Marianne å bli hjemme i tilfelle Eivind skulle dukke opp.

«For meg var det helt uaktuelt.»

«Det første jeg gjorde var jo å prøve å ringe han. Når jeg ikke fikk svar, tenkte jeg at dette går ikke bra.»

Han pauser, gjenkaller følelser og tanker fra de første uvirkelige minuttene.

«Jeg var forberedt på det verste utfallet med en gang jeg ikke fikk tak i ham på telefonen. Jeg klarte ikke å lure meg selv til å tro noe.»

Ti minutter senere ankommer de ulykkesstedet.

Mer enn du skal tåle

Kjetil ser den fortøyde snekka som ligger på svai. Han ser merkene i fjellveggen som lyses opp av sterke lyskastere. Redningsskøyta, taxibåten og politibåten som søker i vannet. Han kjenner vinden og regnet. Hører rotorbladenes during fra helikopteret som henger over dem og søker fra luften.

«Det er ganske drøyt å se dykkere gå ned og lete etter sønnen din. Det er litt umenneskelig.»

Kjetil trekker pusten.

«Det er nesten mer enn du skal kunne tåle.»

Lyden av helikopter gjør ham fortsatt uvel.

Tre kvarter etter at Kjetil og Marianne har ankommet ser han et bilde som vil forbli lagret i minnet for alltid: Opp mot vannflaten stiger en dykker. Faren gjenkjenner den gule genseren. Genseren sønnen har arvet av morfaren sin.

Eivind er funnet.

foto: Redningsskøyta «Inge Steensland»

«Vi satt i politibilen og ventet. Ventet til de kom og sa "vi klarte det ikke. Dere kan få lov til å komme og se han."»

Stemmen er øm og bærer med seg sårheten til en far som nettopp har mistet noe av det kjæreste i livet.

«Jeg gikk inn i sykebilen og fikk holde rundt han. Strøk han i det våte håret. Og jeg er veldig...»

Ordene stopper opp, før han tar ny sats:

«For meg så har det nok vært redningen i sorgen, at jeg fikk lov til å være med og lete etter han. Jeg tok del i det.»

«Han levde for kort, men han hadde vært et veldig bra liv de 23 årene. Og det er en trøst.»

For familien er det viktig at Eivind ikke blir glemt. Han vil for alltid ha sin plass.

«Vi snakker åpent om Eivind. Vi er glade når barna våre tar på seg klær fra ham. Marianne er veldig "på" for at vi nevner han. Når vi skriver julekort, så er det også "hilsen Eivind". Han er en del av hverdagen vår.»

Kjetil besøker graven nærmest hver uke. Der kan han snakke med Eivind, og han kan gråte.

«Vi har et bilde av ham på graven. Jeg har veldig behov for å ta på gravstedet og snakke med ham. Og jeg har lyst til å være alene.»

Å miste et barn er alle foreldres absolutte frykt. Men ingen kan si hvordan det er, før de selv har opplevd det. Hva gjør det med et menneske?

«Det er veldig sammensatt og veldig stort og veldig omfattende.»

foto: Private bilder

En tid etter hendelsen opplever Kjetil det som kalles posttraumatisk vekst.

Kjetil forklarer:

«Det er at du føler deg litt sterkere. Kanskje derfor du gir litt faen, at de små tingene ikke blir så viktige. Og etter en stund så føler jeg meg ikke noe sterkere. Jeg føler meg ikke sterkere, jeg føler meg svakere. Jeg føler meg mer sårbar. Samtidig som jeg kanskje setter mer pris på livet. Menneskemøter blir viktigere enn ting. Gode samtaler er viktigere enn det overfladiske.»

Alle mennesker er ulike og ingen sorgprosess er lik.

Tre måneder etter ulykken som frarøvet dem Eivind, kommer Kjetil og Marianne over organisasjon «Et barn for lite», en organisasjon drevet av – og for – foreldre som har mistet et barn over skolealder.

De deltar på en samling og møter mennesker som faktisk kan sette seg inn i hvordan de to føler. Mennesker som har vært gjennom lignende traumer selv.

«Jeg tror den (sorggruppen) hjalp deg til å reflektere. Det var jo ikke en sånn sørgende gruppe, men en gruppe som hjelper deg å komme videre. Og jeg vet at det ikke finnes en fasit, det er mange måter å leve gjennom dette her på. Men en gruppe med så god regi, fordi det bestod av erfarne mennesker, hadde veldig mye å si for oss.»

Kjetil og Marianne må begynne på reisen med å ta livet tilbake. Og manøvrere gjennom livet med en lengsel som alltid vil følge med.

«Ettersom tiden går, så føles det som at du har et teppe av savn. Jeg skal ikke si teppe av sorg, men et teppe av savn. Og det teppet blir på en måte større og større. Det griper inn i flere deler av livet. Men det er jo kjærligheten til Eivind som er dette savnet.»

En rekke uheldige beslutninger

Kanskje vil Kjetil og Marianne aldri helt vite hva som skjedde den natten. Kanskje ønsker de ikke heller.

Bitene som er puslet sammen gir et bilde av at guttene stolte på GPS-en der de suste gjennom leia. At de huket seg sammen bak styrhusvinduet, i den åpne motorbåten i søken etter ly for det piskende regnet. Nattemørket gjorde sikten vanskelig. Og det sterke lyset fra GPS-en stjal mørkesynet deres.

Og GPS-en vil uansett ikke vise hele bildet. Den viste ikke båten som lå på svai.

Da guttene oppdaget den, var det for sent.

For å ikke treffe båten svingte Eivind trolig hardt til babord. Jonas som satt på styrbord side ble kastet ut. Eivind og båten traff fjellsiden.

«Vi har hatt møte med politiet, som har fortalt oss i grove trekk hva som sto i rapporten. Den lå foran på bordet. Vi ønsket ikke å lese den, fordi at den inneholder så mye fra obduksjonen. Kanskje vernet vi oss litt fra det.»

«Det var en ulykke som et resultat av mange dumme valg: å kjøre båt når det er så mørkt, med så stor hastighet, å ha drukket, og ikke ha vest. Veldig mange dumme beslutninger. Det er ingen som kan klandres. Dette var hans egen feil.»

Familiefaren vil ikke gi noen skyld for at ulykken inntraff. Det han imidlertid ønsker er å bidra til at færre skal måtte oppleve den bekmørke sorgen og den overveldende fortvilelsen det er å miste et barn.

Derfor har familien valgt å stå frem og fortelle sin historie.

«Jeg ønsker først og fremst å kunne være en støtte for mennesker som har mistet et barn. Og så vil jeg gjerne være en stemme som har opplevd dette, hvis det kan brukes som en inngang til å formidle viktigheten av sikkerhet på sjøen.»

Kjetil ønsker også at myndighetene kommer på banen. Han ønsker at det settes høyere krav til både båtførere og båtprodusenter.

foto: Private bilder

foto: Private bilder

«Det var jo GPS-en, som skal gjøre at du ferdes tryggere på sjøen, som tok nattesynet. Fordi pappaen hans ikke hadde fortalt hvordan han stilte ned lysstyrken på skjermen. Og så har du lanternene som er der for at du skal bli sett av andre båter. Men lanternene, sånn som de er konstruert, gir mye gjenskinn inn i båten. Så det tar nattesynet ditt.»

Små biter kunnskap som kun kan tilegnes gjennom praktisk erfaring. Erfaring man ikke har tilegnet seg enda som ung båtfører.

«Jeg mener at det skal være pålagt praktisk prøve. Flere ville overlevd hvis de fikk bedre opplæring og strengere krav.»

Ulykken har ført til at Kjetil også har sett på hva nabolandene våre gjør for å redusere ulykker og dødsfall på sjøen.

I 2010 nedjusterte svenskene den generelle promillegrensen på sjøen til 0,2. Loven skiller mellom fartøy basert på størrelse og hastighet.

«Jeg er ingen ekspert på dette her, men jeg kan se fordeler av en differensiert promillegrense på sjøen slik som de har i Sverige.»

foto: Arja Grimstad Ones

«Jeg kan forstå mange som sier dette orker jeg ikke å gjenoppleve. Sandøya er et lite sted med 250 fastboende og mange sommergjester, og vi kjenner veldig, veldig mange mennesker der. Og du blir eksponert, og du møter folk igjen og igjen, men du må bare gjennom dette her. Det er med klump i magen hver gang vi kommer ned, hvert fall for Marianne. Men vi har ingen tvil om at dette her tar vi tilbake.»

For selv om det siste minnet av Eivind på Sandøya er ubeskrivelig vondt, finnes det også mange gode minner fra alle somrene han tilbrakte der. Minner som også vekkes til live på saltskurte svaberg, på solvarme plattinger og mellom gamle tømmervegger.

foto: Arja Grimstad Ones

Livet som skal leves videre

Få uker etter ulykken valgte familien å reise tilbake til Sandøya.

«Vi føler oss nærmere han når vi er der. Det var der Eivind elsket å være. Det var der Eivind var. Og det var der vi mistet Eivind.»

Ulykken har også endret Kjetils forhold til sjøen.

«Vi er ikke blitt redde sjøen, men vi er blitt mye mer bevisste på sikkerheten.»

«Det er så stor forskjell på land og vann. Du holder deg flytende på land – det gjør du ikke nødvendigvis på vann. Så vi undervurderer risikoforholdet mellom land og vann.»

Motorbåten er erstattet med en saktegående snekke. Han føler det er mye tryggere når den skal brukes av barna.

Selv har han også en erkjennelse å komme med:

«Jeg har ferdes masse uten vest. Jeg vil aldri gjøre det igjen.»

Stemmen er fast. Ordene bærer tyngden til en far som har opplevd noe en forelder nesten ikke skal kunne tåle.

«Alt tyder på at Eivind druknet, selv om sammenstøtet i fjellet var ganske kraftig. At han besvimte. Han ble funnet uten vest. Jeg tror kanskje han hadde vært i live i dag hvis han hadde hatt på vesten.»

Ingenting vil kunne bringe Eivind tilbake. Men hvis historien hans vil kunne forhindre andre i å oppleve smerten av å miste et barn vil Kjetil gjerne bidra til det.

Han er også takknemlig for at det gikk bra med Eivinds venn Jonas.

Kjetil, Marianne, Simen, Henrik og Mikkel, besteforeldre, kameraten Jonas, Eivinds venner og øvrig familie må fortsette uten Eivind.

foto: Private bilder

foto: Arja Grimstad Ones

foto: Private bilder

Men minnet av ham vil de for alltid bære med seg.

Som i ordene til Trygve Skaug, i diktet som Marianne leste under begravelsen:

«Vi har jo minnet ditt, og vi pakker det inn i silkepapir og putter det i lomma.... Et bra minne å ha med, hvor enn det skulle være. For hvor skulle du ellers være, enn her, sammen med oss.»